Bak stallgardina er det ikke bare flotte spranghester som hopper høyt, dressurhester som viser de mest imponerende bevegelsene og ryttere som står å koser med sin hest. – Neida, det er mye som kan skje som publikum aldri ser snurten av. Uansett hvilket nivå stevnet er på, finnes det en steward som passer på, men hvordan er det egentlig å arbeide som steward på et stevne som AEG?

Tekst: Tuva O. Stenshol
Foto: Une Susrud
 

Det er mange regler som skal følges inne på konkurransebanen. Den som sørger for at reglene følges og at alt går som det skal med hest og rytter inne på arenaen, er Lene Røraas, som til vanlig er steward i Rogaland distriktet.

Lene forteller at det er utrolig gøy å arbeide under et sånt stevne. Hun møter mange nye mennesker, i tilegg til at det er veldig sosialt.

- Stewardene er jo her for å snakke for hestene, for de klarer jo ikke å snakke for seg selv. Så vi skal jo se til at alt er rettferdig, forklarer hun. Etter at det er tatt hensyn til, hjelper vi mennesker. Hesten først, legges til. Når vi er på stevner og ser at utøverne følger reglementet mer og mer, så er det på en måte gjengjelden nok. - Det gir mye glede.

   Steward.jpg

Jobben som steward er årsaken til at Røraas ønsker å komme tilbake hvert år. – Det er det morsomste jeg vet om med hest. Det at fairplay kommer inn i sporten, se at reglementet fungerer og blir fulgt, i tillegg til å opprettholde rettferdigheten ovenfor alle utøverne.

I forhold til reglementet er det ingen regler som AEG- stewarden ser på som rare. Det eneste innenfor temaet er vektleggelsen av ulike regler. – Hvis en rytter kommer på et stevne og har glemt ekvipasjenummer, så er det ikke sånn at jeg nekter ekvipasjen å delta i klassen, sier Lene.

På spørsmål om hvordan det er noen forskjell på ridning og bruk av utstyr i forhold til nasjonalitet synes Røraas at innenfor det norske hestemiljøet er det veldig vanlig å kjøpe det nyeste på markedet, mens ryttere i andre nasjoner holder seg til det gode gamle. Ridningen tror stewarden blir mest påvirket av miljøet rundt hver enkelt rytter, uten at nasjonaliteten har noe å si. 

steward2.jpg   

Det er ingen opplevelser som Lene husker som noe spesielt, hverken negative eller positive, men hun trekker frem at det er godt når rytteren ser hensikten med beskjedene som blir gitt.

– Det er fint å se, når vi stewarder sier i fra, at rytterne forstår at vi ikke gjør det for å være stygge. Det at de skjønner at vi gjør det fordi reglementet er sånn.

Selv har hun en favorittrytter som blir trukket frem; - Jeg liker veldig godt Rebekka Lie Andersen. Det kommer litt av at jeg synes hun har en veldig god personlighet, og er veldig rettferdig mot hestene sine. I tilegg så ser vi veldig godt hvordan trenerne er mot elevene sine, og der scorer hun også veldig bra, forteller Lene.

 

Innen for yrket som steward skulle Røraas ønske at det var mer rekruttering av yngre folk.

– Det å være steward kan innebære at man får en del kjeft, og man må på en måte ha levd litt for å tåle det, sier hun. Men det er et veldig godt miljø som gir en ganske mye som person. Det er et pluss etter lange dager å ha litt syk humor, legger hun til med et smil.

Det trengs egentlig nytt blod i alle ulike former av teknisk- personell, i tillegg til at det er en mulighet til å gjøre noe positivt for sporten, uten å måtte konkurrere, oppfordrer hun. Man må ha en genuin interesse for hestesporten, for det er ingen vits i å gjøre det for pengenes skyld. I tilegg må man like hestene, avslutter Lene.